En kjærlighetshistorie

Æ såg ho første gangen på sekstitallet.
Ho va kanskje lita og slank.
Men god va ho nesten bestandig,
så ho ville æ allerhelst ha.

Ho va så rød og vakker
da ho ved min side lå.
Det ble jo kaldt på isen,
så snart vi heimat måtte gå.

Melangen bobler og brunes
rundt hennes smekre kropp.
Ho vrir seg fra omnens varme
og blotter sitt røde kjøtt.
Da smaken av ho æ kjente
så var æ vel himmelen nær.

Selv om æ hadde andre eventyr
inne på de store fjell.
Hennes søstre på vide vidder
var heller ikke lett å ta,
men fine, det var de nok og.
Noen feite og små
andre slåpne og grå.
Men smaken kunne ingen slå.

Ja røa i Fjellfroskvatnet e go
må alle forstå.
Den er jo viden kjent for det å.
Og når man kan krydre den med minner,
fra bardom og helt til nå
så kan man ikke bedre få.